Det jeg har gjort er først å spaye de med sølvspray, også har jeg gitt den ene en dæsj med snøspray.
Enkelt og greit og utrolig dekorativt synes jeg.Mine kreative tanker rundt disse lyspærene stopper selvfølgelig ikke der, for jeg kunne jo ha tenkt meg og gjort veldig mye mer ut av dem. Men hverken tiden eller formen strekker til om dagen, så dette var ihvertfall det jeg fikk gjort i første omgang.
Fine som pynt på et lysfat, men også fine og henge på juletreet ved hjelp av en tynn fiskesene f.eks.
Ja, ja, nå er det slutt på å kaste lyspærer også her i huset, hihi
Gjenbruk er gøy!!!
Er det bare meg og mine feberfantasier, eller er det flere som synes at dette ble fint?
En bonde hadde noen valper han måtte selge. Han malte et skilt som averterte 4 valper til salgs, og spikret det på enden av gjerdet sitt. Mens han spikret opp skiltet kjente han noe som nappet i overallen. Han så ned og inn i øynene på en liten gutt.
Unnskyld, sa gutten. Jeg vil kjøpe en av valpene dine.
Vel, sa bonden mens han tørket sin svette nakke. Disse valpene har flott premierte foreldre og koster veldig mange penger.
Gutten så ned et øyeblikk. Så gravde han dypt ned i lomma, og dro opp en håndfull av mynter og sa : Jeg har 39 cents. Er det nok til å ta en titt ?
Selvfølgelig, sa bonden, og gikk bortover mens han plystret. Kom, Dolly!, ropte han.
Ut av hundehuset kom Dolly løpende med fire hårete nøster hakk i hæl.
Den lille gutten presset ansiktet sitt mot nettinggjerdet og gjorde store øyne.
Mens valpene nærmet seg gjerdet fikk gutten se en bevegelse ved hundehuset som fanget hans interesse.
Sakte men sikkert stabbet det frem enda en pelsball, betydelig mindre enn de andre valpene.
Den gjorde sitt beste for å holde følge med de andre. Den vil jeg ha!, sa gutten mens han pekte ivrig på det lille nøstet.
Bonden satte seg på kne ved siden av gutten og sa: Gutt, du vil ikke ha den valpen. Han vil aldri bli i stand til å løpe og leke slik som de andre valpene.
Den lille gutten gikk et skritt bort fra gjerdet, han bøyde seg og begynte og dra opp det ene buksebeinet.
Da så bonden at gutten hadde stålskinner på hver side av leggen, som var festet til en spesiallagd sko.
Gutten kikket opp på bonden og sa :Du skjønner, jeg løper ikke så bra jeg heller, og han der vil trenge en som forstår.
Med tårer i øynene, bøyde bonden seg ned og plukket opp den lille valpen.
Forsiktig la han den i armene på den lille gutten. Hvor mye koster den ?, spurte den lille gutten.
Ingenting, svarte bonden. Ingen betaler for Kjærlighet…
Bildet er av vår kjære Susie, som rett og slett er 1,9 kilo ren kjærlighet ♥
Susie hadde også dårlige bein da vi fikk henne som omplasseringshund for seks år siden.
Hun hadde blitt knebet og ført ulovlig inn i landet. Men siden den forrige eieren hadde bekjente i mattilsynet, fikk hun sitte i karantene og har lovlige norske papirer nå. De første årene løp hun ofte rundt på bare tre bein, men etter som årene har gått ser vi mindre og mindre til det.
Fire lys brant på adventskransen. Det var helt stille, så stille at man kunne høre lysene snakke til hverandre.
Det første lyset sukket og sa: “Mitt navn er fred. Jeg skinner så klart, men menneskene vil ikke ha fred, de vil ikke ha meg.” Lyset ble mindre og mindre…Til slutt sluknet det helt.
Det andre lyset sa: “Mitt navn er tro. Men jeg er blitt overflødig. Menneskene vil ikke vite av Gud lenger. Det er meningsløst at jeg brenner.” så sluknet det andre lyset.
Bedrøvet og med lav stemme sa det tredje lyset: “Mitt navn er kjærlighet. Jeg eier ikke lenger kraften til å brenne. Menneskene overser meg. De ser bare seg selv og ikke andre rundt seg, som de skulle elske.” Så også det tredje lyset sluknet.
Et barn kom inn i rommet, så på lysene og sa med øynene fulle av tårer “Dere skal da lyse og ikke slukne,” .
Da hørtes plutselig stemmen til det fjerde lyset: “Vær ikke redd! Mitt navn er håp og lenge jeg brenner, kan vi tenne de andre lysene.”
Barnet fant frem en fyrstikk, og ved hjelp av håpets flamme tente hun alle de andre lysene igjen.
Med ønsker om en fredelig søndag til deg fra Engla
En eldre Kinesisk dame hadde to store krukker, begge hang på hver sin side av en stang, som hun bærte over nakken.
En av krukkene hadde en sprekk, mens den andre krukken var perfekt og alltid leverte en full porsjon vann. Etter en lang tur fra bekken til huset, var den lekke krukken bare halvfull.
I to år skjedde dette daglig, og kvinnen bar hjem bare en og en halv krukke med vann. Selfølgelig, den perfekte krukken var stolt av sitt resultat. Men, den stakkars lekke krukken var skamfull av sin egen prestasjon og ulykkelig over at den bare kunne gjøre halvparten av hva den var laget for å gjøre
Etter to år, med det den følte som en bitter feil, snakket den en dag til kvinnen nede ved bekken. “Jeg skjemmes over meg selv, fordi sprekken på min side gjør at vannet lekker ut hele veien tilbake til huset ditt”. Den gamle kvinnen smilte! “La du merke til at det er blomster på din side av stangen, men ingen på den andre siden ? “ “Det er fordi jeg alltid har visst om din lekasje, så jeg har plantet frø på din side av stien, og hver dag når vi går tilbake har du vannet dem. “
I to år har jeg kunnet plukke disse nydelige blomstrene for å dekorere bordet. Uten at du er akkurat slik du er, ville ikke disse skjønnhetene vært her for å utsmykke huset.”
Vi har alle våre unike “feil”…… Men det er “sprekkene” og “feilene” som hver av oss bærer- som gjør våre liv sammen så interssant og givende ♥
Dekorpennen er kjøpt på Panduro, men finnes sikkert andre steder også.
Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg går rundt med konstant dårlig savittighet i førjulstiden,
fordi jeg hele tiden føler at jeg skulle gitt så mye mer.
Mange av gavene jeg gir koster ikke så mye i kroner, men i år har jeg lagt ned mange timer til julegavelaging og har gjort mitt beste med å gjøre de så personligesom jeg bare kan.
Men er mitt beste bra nok?
Selv mener jeg at det er tanken som teller.
Jeg er så absolutt ikke opptatt av at gavene jeg mottar koster masse penger, men jeg bekymrer meg alikevel over at det jeg selv gir ikke er NOK.
Den dårlige samvittigheten blir heller ikke bedre da jeg åpner gavene mine på julaften og blir overveldet over alt det fine jeg får fra familie og venner.
Er det flere en meg som har det sånn?
I dag har jeg rett og slett tenkt å legge igjen den dårlige samvittigheten hjemme og ta meg en tur til hovedstaden.
Fint hvis dere kan sende meg adressen deres på melding enten her på bloggen eller som melding på facebooksiden Englas kreative verden
Nok en gang, 1000 – TAKK til alle dere som er innom bloggen min og for alle de koselige kommentarene dere legger igjen.
Jeg setter utrolig stor pris på dere alle!
♥ Den største gleden jeg kan ha er å gjøre andre glad, så da håper jeg at dere blir glade for putetrekkene og takknemlighetssteinene som snart dumper ned i postkassene deres ♥
Putt sirup, kremfløte og sukker i en stor bolle som tåler mikrobølgeovn. Bland godt.
Sett bollen i mikroen på full effekt i 7-10 minutt. (litt avhengi av mikroen din)
Ta ut bollen etter 7 minutter og ta vanntesten. Det gjør du ved å helle noen dråper av røren i en kopp med kaldt vann. Hvis du kan forme en kule er det klart, (hvis ikke setter du karamellen i mikroen en liten stund til).
Ha i smøret og rør til det har smeltet. Til slutt tilsetter du mandlene og heller karamellen over i 25-30 søte små former.
Avkjøles og oppbevares kjølig.
Mikroknekk – gjort i en fei “og jeg har enda tid til overs”, hihi
