Tiden med små barn i hus går så alt for fort. Det er nesten så jeg kan sitte stille og se at han vokse. På treårsdagen var han hele 104 ca lang!
På instagram følger jeg en butikk som heter Vimse. Grunnen til at jeg oppdagen den flotte butikken er at de selger traktor gensere. Lykkeliten elsker jo traktorer og jeg har blitt som han, jeg ser etter traktorer jeg også.
Til bursdagen hans måtte jeg bare bestille disse to. En kortermet og en langermet.
Høydemåleren bestillte jeg også derfra.
Da jeg var på Ikea for to uker siden, kjøpte jeg lekekjøkken. Jeg klarte ikke å vente med å gi han det, så på søndagen sto kjøkkenet ferdig skrudd sammen på stuen når lykkeliten våknet.
Men det jeg ikke visste var at vimse hadde fått med seg at lykkeliten hadde fått lekekjøkken….
De hadde nemlig sent med en ekstra gave til han.
En trekasse med Melk og oster i tre. I tilleg til det fulgte det med et søtt lite fly med banneren HA EN FIN DAG! For en overaskelse, og for en service! Tusen, tusen takk til www.vimse.no , jeg kommer garantert til å handle mer fra dere!
Lykkeliten elsker gaven og går rundt her og skvetter melk i alle retninger, hihi
I helgen blir det barnebursdag her, så da dukker det nok plutselig opp flere bilder!
Denne helgen har jeg besøk av min gode venninne og navnesøster fra Trysil. Monika og jeg har fulgt hverandre fra ungdomstiden og har delt både gleder og sorger. Til tider er vi vært som et gamelt ektepar. Vi leser hverandres tanker og kjenner nesten hverandre bedre en oss selv. Hvis en av oss har prøvd å holde på en hemmelighet vet den andre det alikevel. Hun er min hjertevenn ♥
De siste dagene har jeg vært i min venninnes fokus, for hun elsker nemlig å ta bilder. Vi har tullet, lekt og hatt det gøy. Sånt blir det fine bilder av.
Her er jeg Pocahontas, den ivrige trommeslageren
Hun har alltid sakt “jeg skulle ønske du så deg selv gjennom mine øyne”. og det samme har jeg sakt til henne.
I disse bildene har hun fått frem noe av det hun ser gjennom sine “briller”.
Vi skulle alle hatt mulighet til å bytte “briller” iblandt, for å kunne se oss selv gjennom andres øyne. For mange av oss er litt for flinke til å se feil og mangler hos oss selv i blandt, og glemmer alt det gode vi også har og by på.
Blomsterpiken,
og til slutt en flørt med Buddha.
Kyss meg….vær så snill…!
Vi har kosa oss med ostepopp, vin og gode samtaler,
lekt og gått turer. Her et bilde av gu`mor Monika og Lykkeliten ♥
Tusen takk vennen min, for at du er DU. Nå har jeg har enda flere gode opplevelser å putte inn i “minneboken” min, og i tillegg noen fine bilder *hihi* Jeg er veldig glad i deg ♥
Hun sier selv at hun ikke er noen fotograf, men jeg sier at man trenger ikke alltid å ha papirer på at man KAN.
For en stund siden klarte jeg også å overtale Monika til å lage sin egen blogg. Der deler hun sine vakre bilder fra skog og mark. Nydelige naturbilder og dyrebilder, men også flotte portrettbilder av venner og bekjente. Har du enda ikke vært innom henne vil jeg varmt anbefale deg å titte innom →Monikas Foto←
Ps. Hun vil bli veldig glad for en kommentar, hihi
Endelig etter 40 år har jeg begynt å nyte bursdagen, dagen min!
Jeg gjorde det sikkert da jeg var lita også, men alle årene i mellom har jeg bare syntes det har vært flaut, og egentlig bare følt meg brydd over all oppmerksomhet og gaver. Disse nydelige rosene fikk jeg av besteforeldrene til lykkeliten da de var her forrige uke.
Nå feirer jeg og tar imot både gode ord og gaver med et stort takk ♥
Gavene behøver så absolutt ikke koste noe eller være TING, nei det er tiden sammen, og at det er en anledning til å møtes som betyr så mye for meg.
Den største gave de siste årene har vært at min lille flokk har vært samlet. Jammen blir den det i år også, for nå er min elste sønn på vei hjem fra skole og sommerjobbing i nord, så i dag får jeg samlet mine tre barn her hos meg ♥ Lite kan måles med det. Jeg elsker barna mine og den tiden jeg får dele med dem er så dyrbar. Vi har de bare til låns, det har virkelig gått opp for meg etter at de to største har forlatt redet.
Jeg har allerede fått flere fantastiske gaver i dag. Den ene var en nydelig blogginnlegg hos fineste frodit, en bloggvenninne, som jeg har vært så heldig å møte. Hun har skrevet et innlegg til meg/ om meg i dag. Hun gjorde det i fjor også. Jeg ble like rørt i år som i fjor, så tusen takk kjære frodith. Det fine bildet av meg, med fregner og det hele har hun laget. Jeg har lånt det fra innlegget hennes. Hvis du har lyst til å lese hele innlegget finner du det her → Englenes Pippi Langstrømpe
På Instagram ventet også en overaskelse i dag, for der hadde den hjertevarme, kreative og snille frk.c laget en collage av bilder jeg har lagt ut på Instagram og under hadde hun skrevet denne koselige teksten.
Hun skriver også blogg og har akkurat flyttet den til sitt eget domene. En blogg jeg virkelig anbefaler deg å titte innom hvis du ikke allerede har gjort det. Bloggen hennes finner du her →www.frkc.no
Her var det tomt for vann i krana da vi sto opp i dag, men lykken er å ha nok vann til nesten en full kopp kaffe på vannkokeren *hihi*
Nå skal jeg lage ferdig ostekaken og “duke” for å NYTE, nyte dagene med flokken samlet ♥
Minner om→ giveaway ←med trekkning i dag, hvor du kan vinne en byggesett til å lage eget etasjefat.
Tusen, tusen takktil alle som titter innom meg her på bloggen og til alle dere som følger meg på Facebook og Instagram♥ Jeg setter utrolig stor pris på dere og det er nettopp dere som inspirerer meg til å fortsette å dele ♥
Eller som de sier her i Spydeberg Hipp, Hipp Heisann Hurra!!! (det lærte jeg i går da jeg gikk i 17 mai toget) Men i dag er det ikke for Norge jeg sier hipp hurra. For i dag er det nemlig verdens beste bloggvenn som har fødselsdag. Frodit er den eneste jeg har truffet “på ordentlig” og hun er like snill og god i virkeligheten. Ei kreativ, varm og sprudlende dame som gir så mye i form av gode ord og blogginnlegg. I tillegg til alle de fine innleggene hun selv skriver, er hun ofte innom og legger igjen koselige kommentarer. I fjor på bursdagen min skrev hun et herlig bursdagsinnlegg til meg, som fikk tårene til å renne over. Men det er ikke bare til meg hun har skrevet, for fineste frodith har skrevet mange koselige bursdagsinnlegg til andre her på bloggen også.
“DETTE ER VANSKELIG !! Med tungt hjerte jeg skriver det . VEIEN ER SÅ ALT FOR LANG Å GÅ… (…skrevet for lenge siden, men turte ikke engang poste det da…..)
Det bør ikke være vanskelig. Egentlig bør jeg, som har vært såå syk og vært så langt nede vite hva jeg skal glede meg over. Det vet jeg og ! Tro meg, jeg gleder meg over alt jeg har i livet. Bare her et lite inblikk….. Et hjertesukk ! Det som er leit er de stundene (det er en del av de desverre..) hvor jeg må si nei, jeg er eller blir nok for syk,til å være med på alt det jeg virkelig kan og vil. Si nei til det jeg virkelig drømmer om. Si nei til å delta, eller vise meg som den jeg er. Si nei til å prioritere noe som for andre er en selvfølge å gjøre. Ikke minst, si nei til noe som ville vært enkelt for meg i det øyeblikket jeg skal gjøre det, men med fare for å kolapse, i etterkant må jeg si nei, …. (Dette er reelt, ikke bare tanker om frykt for å misslykkes… som alle har innimellom) Jeg vet det for jeg har vært der så mange ganger. Si nei til sang, musikk, og underholdning og annet selvfølgelig… Det gjør vondt. Det er så veldig viktig å gjøre det man KAN…viktig å gjøre det som faller seg naturlig og enklest. Selvfølgelig er det mye annet jeg kan, men dette er det jeg kan best OG LIKER BEST 🙂 .
DU SKAL HA GODT MOT OG IKKE HA ET SNEV AV HVERDAGSDEPRESJONER OM DU SKAL GI OPP Å GJØRE ALT DET DU LIKER Å GJØRE. SÅ SKAL DU SETTE PRIS PÅ DET I TILLEGG !
Jeg husker godt de sykeste dagene da jeg ikke klarte “reise meg” igjen… en av konsertene jeg skulle delta på de nærmeste dagene. Jeg kom ikke på den. Jeg måtte avlyse. Jeg var knapt nok i stand til å lese det som stod i avisen i etterkant. For jeg var så syk. Enda innbilte jeg meg at jeg kom meg etter noen dager… Og kanskje kunne klart å delta…hehehe… -“Bare jeg klarte å stå oppreist kunne jeg jo klare delta” …..eh… Det føles helt for jævelig. “Der skulle jeg vært!! ” Her lå jeg heller med bind for øynene ørepropper, frøs, og ristet, å prøvde holde motet oppe “Sus`n , du blir frisk om noen dager..” Tenkte jeg. Jeg klarte knaptnok holde avisen, ei heller å lese. Jeg husker jeg fikk aviser som folk tok med hvor ME-ofrene var i avisene. (som om jeg ville se de…) NOT ! Jeg ville kaste opp bare noen nevnte ordet OFRENE. Jeg driter i ofrene… hadde ikke planer (som ingen andre av de ofrene heller..) om å ligge her… og jeg husker jeg stadig tenkte: Gi meg noen uker , så er jeg på plasss. sukk!! Ukene mine ble til måneder og måneder til år…mange år…
Jeg får mange tilbud. Tilbud som sikkert mange andre bare kunne drømt om å få. Tilbud med muligheter som jeg har latt “gå” og sagt nei til. 🙁 Tilbud som ligger litt på vent… ………På vent så alfor lenge…. Eller som jeg ALDRI kan ta, eller få igjen… føles foresten helt for jævlig…(til tider) Tidligere når jeg var frisk kunne jeg spørre meg selv: “Sus´n , hva har du å tape på å ta sjansen?” og jeg ville svart, “Ikke noe” .Then Go for it ! Jeg hadde ikke noe å tape på å ta sjansene før i tida. Tar jeg en sjanse nå , og sier ja, kan jeg risikere å tape hele meg… Hele livet mitt… ikke alt hva jeg har i livet kanskje , men HELSA mi…. og det er ikke så rent lite ! Du skal være takknemlig for helsa. Sette pris på at du klarer å leve livet ditt så normalt som mulig. Jeg tenker ikke på å være fri for de hverdagslige problemene eller nedturene, kjærlighetssorger, hverdagskriser, normale helseplager , stadige bekymringer og annen “gruff” vi faktisk trenger i livet… ja, for vi trenger noe. ikke minst for å sette pris på det som er godt . ( dette er jo der og da ille nok, og jeg bagatelliserer ikke…) Er bare ikke det “vanlige” jeg tenker på nå.
Det finnes mange mennesker som lever med så store begrensninger i livet sitt, HELE LIVET. Som trenger hjelp hver dag til enkle ting. Jeg har fått hjelp ! Det har vært viktig 🙂 Det viktigste antageligvis. (…) De finnes de som ikke kan velge i livet sitt. Jeg har det IKKE verst. Jeg tar meg i det hver gang jeg tilsynelatende synes ting er litt “dritt” … Dette er bare forklaring på hvordan det er når det føles verst for MEG. I fall du skule tro at jeg alltid har det greit, fordi at alt “ser bra ut” 😉 Det er mye jeg ikke skriver her…
Enkelte sykdommer får man akutt, kanskje får man en operasjon, men synes det er tragiskt å vente et halvt år på en operasjon eller behandling… ikke minst – hva skal du ta deg til “på venterommet ditt” hvis du egentlig er av den litt arbeidsomme typen, som liker å være i aktivitet eller elsker jobben din. Det er nemlig jeg. Eller hva skulle du funnet på om du fikk din operasjon først om et halvt liv…? Da hjelper det i det minste å være kreativ og alltid klarer å finne deg noen aktiviteter du kan glede deg over… så kanskje derfor jeg bare blir mere og mere kreativ… 😉 DA er det jo okey å vite at det blir bra når det er over. Når du har fått din operasjon og alt gudskjelov kan bli normalt igjen. Noen får jo “sammenbrudd” bare de brekker en fot for så å bli “fengslet” for en periode…. Jeg for min del føler meg til tider fengslet, men jeg er sikker på at jeg vil bli helt frisk en gang, men må jo innrømme at jeg er jo realistisk også. Hvorfor skal det fortsette å gå oppover med nettop meg, når mange andre blir liggende i mørket og ikke har bedringer i det hele tatt. Takk o lov at jeg har kommet litt videre. Selv om veien føles uendelig lang…. så mange år, jeg kunne bidratt med mitt, men jeg ser FREMOVER.
Jeg har vært heldig. Jeg har jo opplevd veldig mye i mitt “unge” liv. Det er bra. Jeg kan tenke tilbake på opplevelser (og fremover forhåpentligvis…på det jeg har planer om) på alt jeg har prøvd. All morro. På alt jeg har turt å si ja til. Jeg kan tenke på det andre skulle ønske de turte prøve ut. Jeg har til og med “haiket” med trailer på ferie og helgeturer… :)) Inn-og utland… Dette og alt annet uvanlig jeg har opplevd lever jeg på mens jeg venter på resten livet… Jeg lar ikke hverdagslige gleder gli forbi uten å huske å glede meg over det. Jeg setter pris på alle artige, kjærlige, gode stunder i livet, og spessielt om jeg kan le meg kvekt ihjel eller bare være til ..så normalt som mulig. Jeg setter pris på livet. Jeg har mange år igjen. Jeg har det for travelt for å sutre lenge… 🙂 Jeg setter pris på å delta igjen om så bare litt på musikalske arrangement. 🙂
Jeg satt da som nå, pris på de idiotiske meldingene og dårlige vitsene som datt inn. Enten som SMS eller MMS på mobilen når jeg var så syk at jeg ikke viste om jeg skulle leve over., selv om mange da faktisk uteble. Det var mere medlidenhet i meldingene… Trøst… Var jo takknemlig for de og, men jeg tror det blir mere dystert når humoren blir lagt vekk… HUMØRET OG HUMOR`N ka ikke ligge på vent…. da forkortes bare livet 😉 Gudskjelov ble jeg født med den høye latter`n (som lærer`n ga meg melding for..) som skulle hjelpe meg å le meg ut av “venterommet” og gudskjelov har jeg evnen til å le, når jeg kunne satt meg ned å grått. JEG AKTER Å LE MEG UT AV DETTE OG, men tillater meg å sutre litt når jeg synes jeg kunne blitt frisk i en fei for å ta de sjansene jeg har ønsket meg hele mitt liv. Gjøre det jeg vil og det jeg kan.
Noen ganger går jeg altfor langt og “payback-energi-time`n” blir så alfor lang, men som mine venner sier: “Du kan jo ikke stoppe å leve.” De har rett. Jeg MÅ prioritere å gå litt for langt innimellom, for å føle at jeg kan gjøre det som jeg lever for. Enten det er for barne mine, gubben eller meg selv. Jeg hater å kjøre med “bremsen på” som det virket som min bestemor gjorde støtt bokstavelig talt…heheh… Jeg strør ikke om meg med ordet “hater” , men her sier jeg det alikevel,,, Det faller seg ikke naturlig for meg å kjøre med bremsene på. Dette er noe jeg har lært meg det, men slik det er nå er mitt høyeste ønske å tørre å gasse mere enn jeg bremser. Kunne si JA, JA til livet, si JA til drømmen. JA til å leve normalt og si JA til ihvertfall noen av de mulighetene og tilbudene jeg får. 🙂
Ps. Jeg blogger på igjen…må bare Leve litt ! 😉
…skjønner ikke helt hvorfor jeg ikke trykker på “Lagre og publiser”…. “
(her stopper Susann sitt blogginnlegg)
Dette innlegget er i sin helhet lånt fra min gode venninne Susann, ei herlig, sprudlende og hjertevarm dame. Den første gangen jeg traff henne lå hun i rullestolen sin da vi var på sommeravsluttning for barna våre.
Hun var så svak at hun ikke hadde krefter til å sitte oppreist.
Jeg har alltid vært en hjemmekjær person, men Susann hun ga seg ikke, så vi møttes både titt og ofte og til slutt endte vi opp som naboer. Selv om Susann har sykdommen ME, er hun ikke ME, det viste seg fort, for makan til kreativ, sprudlende og kunskapsrik dame skal man lete lenge etter.
Vi har delt timevis med gode samtaler, gråt og latter, meningsutvekslinger og kosestunder med vin og potetgull. Jeg sitter her og ler når jeg tenker på det, for da jeg enda røkte, ble hun med meg på verandaen. Mens jeg tok en røyk satt hun der med blyanten og “røkte” sammen med meg.
Hun har det jeg vil beskrive som en gullstrupe. En nydelig sangstemme som jeg forøvrig venter spent på om duker opp i årets Grand Prix. Hun spiller både piano og gitar, og ingenting er som å høre henne synge og spille mine yndlingssanger.
I tilleg til sang og det å være en god venninne, både maler og hekler hun, lager god og sunn mat og masse masse mer
JEG, MEG liksom som aldri har deltatt på en giveaway tidligere en gang, jeg fikk nesten sjokk da jeg så MITT navn.
Tårene rant og jeg fikk frysninger over hele meg. For selv om jeg ikke har deltatt på giveaway før har jeg jo både kjøpt lodd og tippet lotto, men vinnerlykken har uteblitt helt til nå.
For det å få disse nydelige veskene i posten det er ihvertfall LYKKE
(dette bildet er lånt fra bloggen til Lisbeth Pedersen)
Har du enda ikke vært innom bloggen til den utrolig flinke og kreative Lisbeth Pedersen, vil jeg nok en gang anbefale deg å ta en titt.
Hun blogger om litt av hvert. Blant annet hobby, diyprosjekter, matlaging, baking og oppussing, men hennes store hobby er søm og hun tryller frem den ene vesken finere enn den andre. Men det er ikke bare vesker hun tryller frem og i går kunne hun vise frem nisseluetrekk til stolene sine. Sa jeg at hun er super kreativ og utrolig flink?
Det hadde gått 14 dager over termindato og fødselen ble derfor satt i gang.
Jeg ankom sykehuset tidlig på morgenen og trodde at dette sikkert skulle gå både fort og greit.
Det hadde jo gjort det to ganger tidligere, ja for jeg har nemlig to barn til som også er verdens fineste ♥
Fødselen ble satt i gang men ingen ting skjedde, før jeg langt på natt kjente at vannet gikk.
Deretter gikk alt etter boken helt til pressriene begynte å melde seg, for da forsvant nemlig pulsen til mitt ufødte barn.
En overlege ble tilkaldt og de tok prøver i hodet på barnet… alt var bra.
Men….pulsen forsvant, gang på gang,
De diskuterte seg i mellom om de skulle ta keisersnitt.
Det ble mye frem og tilbake og jeg la merke til at jordmoren tvinnet nervøst på hestehalen sin.
Til slutt var det jeg selv som sa ” VÆR SÅ SNILL, GJØR DET DERE MÅ; MEN GJØR DET NÅ!!!
Da ble det fart i sakene og jeg ble trillet ut i gangen og inn heisen.
Ut av heisen, bortover koridorene og inn i ett rom fyllt av folk i hvite og grønne klær.
Jeg var livredd og grep tak i den første og beste hånden jeg kunne nå…
Det siste jeg husker var ordene, NARKOSE, FORT!!!!
Da jeg våknet fra narkosen var de i gang med blodoverføring, men jeg fikk alt for lite, for selv der prøver de seg med innsparinger.
Så det første døgnet, før jeg fikk blodoverføring nr to husker jeg svert lite av.
I etterkant kunne hun som tok keisersnittet fortelle at hun aldri før hadde forløst ett barn så fort.
Hun brukte ett minutt fra hun satte kniven i magen min til barnet var ute.
Men på det minuttet hadde hun klart å skjære over hovedpulsåren i magen min, så jeg fikk enorme blødninger.
Den lille babyen min hadde navlestrengen surret rundt halsen og armen og hadde vistnok ikke klart å komme levende ut på normal måte.
Under fødselen/keisersnittet hadde han fått en infeksjon og måtte rett inn på intensivavdelingen.
Jeg fikk også infeksjon i såret mitt, sånn at de etter noen dager måtte åpne det for å få ut blod og verk som hadde samlet seg.
Da de åpnet såret og presset for å få ut det som hadde samlet seg, sto spruten helt opp til taklisten og ned til gulvet på romet hvor jeg lå og overlegen som tok seg av meg måtte slenge seg til siden for ikke å bli truffet.
Rommet så ut som det ofte gjør i såkalte splattesfilmer (filmer som inneholder masse gørr og blod)
I to mnd etter fødselen måtte jeg ha hjemmesykepleiere som kom og renset og stelte såret mitt, men nå er det bare arret som vitner til dramatikken.
Ja sånn kom lykkeliten til verden.
En dramatisk reise som endte utolig bra ♥
Takket være at vi bor i ett land hvor det finnes god hjelp og få,
kunne vi etter en heftig uke på intensivavdelingen forlate sykehuset og ta fatt på hverdagen.
Så tusen, tusen takk til alle gode hjelpere ved Elverum sykehus som hjalp meg å gi lykkeliten livet og som tok så godt vare på oss begge to♥
Men alt dette er det altså snart to år siden og i dag har jeg vært så heldig å få forberede til lykkelitens toårsdag.
Min traktorelskende lille lykkeliten♥ Kakeformen er ihverfall i boks 🙂
Bestefaren til lykkeliten er virkelig en multikunstner.
En syttiåring som baker sine egne brød, Trysilstomp og lefser, lager alle syv slagene (pluss enda noen til…) til jul og når vi er på besøk i Trysil disker han opp med nydelige treretters middager.
Han tryller frem de vakreste ting både av tre og trå og til bursdagen min var jeg så heldig å få denne vakre løperen.
