(sånn ser jeg ut i 2045 i følge sønnen til min venninne)
Når er man egentlig gammel?
Er det, den dagen man begynner å sove middag?
Når vennene dine begynner å smigre deg med at du ser ung ut?
Eller den dagen man bøyer seg ned for å knytte skolissen og må man stanse opp og tenke etter om det var noe mer man skulle ha gjort når man først er der nede?
Hva er din definisjon på et gammelt menneske?
Hvor gammel kan en være for å bli kalt ung?
Eller, hvor gammel må en være for å bli kalt gammel?
Synet på alder varierer jo også med alder. For eksempel er det sånn at jo eldre folk blir,
jo eldre må andre folk være, for å bli kalt gammel, og svært få vil jo kalle seg selv gammel,
Ung eller middelaldrende, men ikke gammel…
Ja ja, til syvende og sist er det vel ikke hvor gammel du er som er avgjørende, men hvordan du er gammel 🙂
~ Alder er bare et tall..
som sier noe om hvor lenge du har levd.. men ingenting om hvor gammel du er.. ~
~♥~Det var dagens fra Engla`s filosofiske hjørne ~♥~
Ung nok til å prøve noe nytt, men for gammel til å måtte like alt sammen. Ung nok til å tåle et nederlag og gammel nok til å være rustet for flere. Ung nok til å tenke framover og gammel nok til å forstå at noen tog har gått. Ung nok til å være spent på framtiden og gammel nok til å huske fortiden. Ung nok til å elske, men for gammel til å bære med meg hat. Ung nok til å ønske nye bekjentskaper og gammel nok til å velge egne venner…..♥♥♥
Noen ganger leser man andre menneskers historier eller tekster som er så rørende at de får deg til å gråte og denne teksten gjør meg dypt rørt.
(bildet er hentet fra nettet)
Det er en ektemann som har skrevet dette:
Jeg kom hjem om kvelden, og min kone hadde servert middag, jeg tok henne i hånden og sa: jeg har noe jeg må fortelle deg. Hun satte seg bare ned og spiste stille. Jeg observerte smerten i øynene hennes.
Plutselig visste jeg ikke hvordan man åpner munnen. Men jeg måtte la henne vite hva jeg tenkte. Jeg vil ha en skilsmisse, sa jeg helt rolig. Hun så ikke ut til å bli særlig irritert av mine ord, i stedet spurte hun meg stille, hvorfor?
Jeg unngikk hennes spørsmål, og dette gjorde henne sint. Hun kastet bestikket sitt og ropte til meg. Er du ikke en mann!??
Den kvelden snakket vi ikke med hverandre. Hun gråt. Jeg visste at hun ønsket å finne ut hva som hadde skjedd med vårt ekteskap. Men jeg kunne ikke egentlig gi henne et tilfredsstillende svar, hun hadde mistet mitt hjerte til Jane. Jeg elsket henne rett og slett ikke lenger. Jeg syntes bare synd på henne.
Med en dyp følelse av egen skyld, utarbeidet jeg en skilsmisseavtale som sa at hun kunne beholde huset vårt, bilen og en 30 prosentandel av selskapet mitt. Hun kikket på den, og deretter rev hun den i stykker. Kvinnen som hadde brukt ti år av sitt liv med meg hadde blitt en fremmed. Jeg syntes synd på henne.
Bortkastet tid, ressurser og energi, men jeg kunne ikke ta tilbake det jeg hadde sagt, for jeg elsket Jane så høyt. Til slutt skrek hun høyt til meg, og egentlig var det dette jeg hadde forventet. For det å se henne gråte var faktisk en slags frigjøring. Ideen om skilsmisse, som hadde besatt meg i flere uker syntes å være fastere og klarere nå.
Den neste dagen kom jeg hjem veldig sent, og jeg fant henne sittende og skrive ved bordet. Jeg spiste ikke kveldsmat, men gikk rett i dvale og sovnet veldig fort fordi jeg var trøtt etter en begivenhetsrik dag med Jane. Da jeg våknet om natten, så satt hun fortsatt der ved bordet. Jeg visste bare at jeg ikke brydde meg, så jeg snudde meg bare og sov videre.
Dagen etter presenterte hun sine skilsmissevilkår: Hun ville ikke ha noe fra meg, men trengte en måneds varsel før skilsmissen. Hun ba om at i denne ene måneden skulle vi kjempe sammen for å leve et så normalt liv som mulig. Hennes grunner var enkle: sønnen vår hadde sine eksamener i en måneds tid fremover, og hun ville ikke at vi skulle forstyrre ham med vårt ødelagte ekteskap.
Dette var i grunnen greit for meg, men hun hadde noe mer på hjertet.. Hun spurte meg om å huske hvordan jeg hadde båret henne inn i huset på vår bryllupsdag. Hun ba om at jeg kunne gjøre det samme hver dag i en måned. Jeg skulle altså bære henne ut av soverommet vårt til inngangsdøren hver eneste morgen. Jeg trodde hun var blitt gal. Bare for å gjøre våre siste dager sammen utholdelig, så aksepterte jeg hennes merkelige forespørsel.
Jeg fortalte Jane om min kones betingelser. Hun lo høyt og syntes det var absurd. Uansett hva slags triks hun bruker, så må hun jo innse denne skilsmissen, sa hun hånlig.
Min kone og jeg hadde ikke hatt noe kroppskontakt etter at mine intensjoner ble bragt for dagen. Så da jeg bar henne ut på den første dagen, var vi begge litt klønete. Vår sønn klappet bak oss, pappa holder mamma i armene. Hans ord brakte meg en følelse av smerte. Fra soverommet til stua, så til døren. Jeg gikk over ti meter med henne i armene mine. Hun lukket øynene og sa lavt, ikke fortell vår sønn om skilsmissen. Jeg nikket, litt opprørt. Jeg satte henne ned utenfor døren. Hun gikk for å vente på bussen til jobb. Jeg kjørte alene til kontoret.
På den andre dagen gikk alt mye lettere. Hun lente seg inntil brystet mitt. Jeg kunne kjenne duften av blusen hennes. Jeg innså nå at jeg ikke hadde sett særlig nøye på denne kvinnen i lang tid. Jeg skjønte at hun ikke var ung lenger. Det var fine rynker i ansiktet hennes, og håret hennes hadde grånet. Vårt ekteskap hadde slitt på henne. Et lite øyeblikk lurte jeg på hva jeg hadde gjort mot henne.
På den fjerde dagen, da jeg løftet henne opp, så fikk jeg en følelse av intimitet. Dette var kvinnen som hadde gitt ti år av sitt liv for meg. På femte og sjette dag, innså jeg at følelsen av intimitet vokste igjen. Jeg fortalte ikke Jane om dette. Det ble lettere å bære henne ettersom måneden gled forbi. Kanskje denne daglige treningen gjorde meg fysisk sterkere.
Hun skulle velge hva hun skulle ha på seg en morgen. Hun prøvde på ganske mange kjoler, men kunne ikke finne en som passet helt. Så sukket hun, alle mine kjoler har vokst seg større. Jeg innså plutselig at hun var blitt så tynn, og det var grunnen til at jeg kunne bære henne mye lettere.
Plutselig slo det meg, hun hadde gjemt så mye smerte og bitterhet i sitt hjerte. Ubevisst strakk jeg ut hånden og rørte ved hodet hennes.
Vår sønn kom inn og sa, pappa, er det ikke på tide å bære mamma ut?
For ham var dette blitt en viktig del av livet. Min kone gestikulerte til sønnen vår om å komme nærmere, og hun klemte ham tett. Jeg snudde ansiktet vekk fordi jeg var redd jeg skulle ombestemme meg i siste minutt. Jeg holdt henne i armene mine mens vi gikk fra soverommet, gjennom stua og ut i gangen. Armen hennes omkranset halsen min mykt og naturlig. Jeg holdt hennes kropp tett, det var akkurat som på vår bryllupsdag, men hennes lette vekt gjorde meg trist.
På den siste dagen, da jeg holdt henne i armene mine, så kunne jeg knapt bevege meg et skritt. Vår sønn hadde allerede gått til skolen. Jeg holdt henne fast og sa til henne jeg hadde ikke lagt merke til at vårt liv manglet intimitet. Jeg kjørte deretter til kontoret og hoppet raskt ut av bilen uten å låse døren. Jeg var redd for at en liten forsinkelse ville få meg til å ombestemme meg.
Jeg gikk opp trappen, åpnet døren og sa til Jane: Beklager, jeg ønsker ikke denne skilsmissen lenger.
Hun så svært forbauset på meg, og deretter rørte hun ved pannen min. Har du feber?, sa hun. Jeg flyttet hånden hennes fra hodet mitt. Beklager, Jane, sa jeg, men jeg vil ikke skilles.
Mitt ekteskap og livet var blitt kjedelig fordi min kone og jeg ikke verdsatte detaljene i vårt liv, ikke fordi vi ikke elsket hverandre lenger. Nå innså jeg at siden jeg bar henne inn i mitt hjem på vår bryllupsdag, så var det meningen at jeg skulle holde henne fast inntil døden skiller oss.
Jane syntes plutselig å våkne opp. Hun ga meg en kraftig ørefik, og så smalt hun døra igjen og brast i gråt. Jeg gikk ned til bilen, og kjørte bort. Jeg dro innom en butikk på veien hjem, og der bestilte jeg en stor blomsterbukett til min kone. Den unge damen bak disken spurte meg hva hun skulle skrive på kortet. Jeg smilte og sa: Skriv følgende,
Jeg vil bære deg ut hver morgen inntil døden skiller oss fra hverandre.
Den kvelden kom jeg hjem med blomster i hendene og et smil i ansiktet. Jeg gikk opp trappene, for å finne min kone i sengen, død.
Min kone hadde kjempet mot kreften i månedsvis, og jeg var så opptatt med Janes og mine egne behov at jeg ikke engang hadde lagt merke til det. Hun visste at hun ville dø snart, og hun ønsket å spare meg for den negative reaksjonen fra sønnen vår, i tilfelle vi hadde presset gjennom med skilsmisse..
Så i øynene til sønnen vår, ville jeg være en god og kjærlig ektemann.
De små detaljene i livet er det som virkelig betyr noe i et forhold. Det er ikke det store huset, bilen, eiendeler eller penger i banken. Disse skaper kanskje et miljø som bidrar til lykke, men det kan ikke gi lykke i seg selv.
Så finn tiden til å være din ektefelles venn, og gjør de små tingene for hverandre som bygger intimitet. – Da vil sjansene være langt større for et lykkelig ekteskap!
♥ Husk: De vakreste tingene i livet kan man hverken se eller ta på, det bare føler man i hjertet ♥
Jeg vet at det er mange som leser uten å kommentere og det er selvfølgelig også helt greit 🙂
Dette smykket fikk jeg av min venninne, kvelden før jeg flyttet fra Trysil for snart ett år siden.
Ett symbol på vårt vennskap ♥ og hver gang vi møtes bytter vi halvdel ♥
Barnslig?
Ja kanskje, men utrolig ♥ koselig ♥
Denne definisjonen på vennskap fant jeg på Wikipedia : Vennskap er et forhold som har sitt grunnlag i tillit eller kjærlighet. Vennskap kan utvikle seg mellom to eller flere mennesker som omgås og trives i hverandres selskap, og som gjerne har noe til felles, for eksempel i form av interesser. Sympati, empati og ærlighet er viktig i et vennskap.
For mennesket er det viktig å ha noen på sin side når man har det vanskelig. Ettersom mennesket i utgangspunktet også er et sosialt vesen er det viktig å ha selskap av noen. Dersom et menneske er totalt ensomt, kan det føre til depresjoner og psykiske problemer.
Dette er også slik jeg definerer vennskap.
Men det er også en annen ting som for meg er veldig viktig, nemlig toleranse.
For meg innebærer et vennskap at man godtar hverandre som man er, på godt og vondt.
At man kan tolerere feiltrinn, for ingen er feilfrie.
Sist men ikke minst er de viktig med en åpen og god komunikasjon og at det føles naturlig å kunne si ifra til hverandre hvis det er noe man reagerer på.
For på den måten kan vennskapet vokse og utvikles i stedet for å visne og dø.
Det er ihvertfall det jeg forsøker å gjøre med mine venner ♥
For meg handler det ikke om hvor ofte man har kontakt eller treffes,
men om innholdet i den tiden man faktisk har sammen når man har den.
Hmmm ja dette ble dype ord sånn på en helt vanlig uvanlig fredag 🙂
Men noen ganger er det jo greit å sette seg ned og filosofere litt også.
Hvilke tanker har du om vennskap?
Med dette ønsker jeg deg en fortsatt fin fredag og en riktig god helg ♥
og husk, hvis du kan være glad for lite, har du mye å være glad for!
I Andesfjellene fantes det to krigende stammer, en som levde i lavlandet, og en annen som holdt til høyt oppe i fjellet. En dag kom fjellfolket klatrende ned til lavlandet, overfalt og plyndret den andre stammen, og kidnappet en baby som de tok med seg opp i fjellet igjen.
Folket som holdt til i lavlandet, dro aldri opp i fjellene.
De kjente ikke klatrerutene, ante ikke hvordan de skulle forsere en fjellvegg eller komme seg opp fra et juv.
Ikke visste de hvor fjellstammen holdt til heller, eller hvordan de skulle klare å finne dem. Likevel sendte de sine beste krigere opp i fjellet for å finne barnet.
Krigerne gjorde så godt de kunne, men fjellet var for bratt for dem og etter noen dager hadde de bare kommet seg noen hundre meter oppover fjellveggen, til det første platået.
Motløse og fortvilet innså de at det ikke nyttet, og bestemte seg for å klatre ned igjen, til den lille landsbyen ved fjellets fot.
Da de pakket sammen sakene sine, fikk de øye på barnets mor på vei mot dem. Hun kom klatrende nedover den fjellveggen de selv ikke visste hvordan de skulle komme opp. Da oppdaget de at hun hadde barnet sitt festet til ryggen.
Den modigste krigeren møtte henne og sa: Vi, stammens krigere, klarte ikke å komme oss til toppen. Hvordan er det mulig at du, en svak kvinne, kunne klare det, når jeg, den sterkeste av alle, måtte gi opp?
Hun trakk på skuldrene og svarte:
Det var ikke ditt barn?
Kjærlighet gjør en sterk sies det og jeg vet ihvertfall for min egen del at jeg er villig til å gå gjennom ild og vann for mine kjære barn ♥
lærer å bli usikkre. Barn som er vant til krittik, lærer seg å fordømme. Barn som er vant til mistillit lærer å fare med fusk. Barn som er vant til motvilje, lærer å hate.
Barn som er vant til hengivenhet, lærer å bli glad i hverandre. Barn som er vant til oppmuntring, lærer å vise tillit.
Barn som er vant til oppriktighet, lærer og sjeldner mellom sannhet og løgn. Barn som er vant til ros, lærer å påskjønne andre.
Barn som er vant til hjelpsomhet, lærer å vise omtanke. Barn som er vant til lesning, lærer å tenke.
Barn som er vant til tålmodighet, lærer å vise forståelse. Barn som er vant til lykke, vil finne kjærlighet og skjønnhet.
En 92-årig, liten, velbalansert og stolt mann, fullt påkledd hver morgen
kl. 08.00, med håret pent kjemmet og med perfekt barbering (selv om han faktisk er praktisk talt blind), flyttet til et gamlehjem i dag.
Hans 70 år gamle kone har nettopp gått bort og gjort det nødvendig for ham å flytte. Etter mange timers tålmodig venting møtte han meg med et smil da jeg kunne fortelle at rommet hans var klart.
Mens han manøvrerte gåstolen sin mot heisen ga jeg ham en liten beskrivelse av det lille rommet,inkludert de nye gardinene som var blitt hengt opp i vinduet.
Det er nydelig, jeg liker det, erklærte han, med en entusiasme som ligner en 8-åring som får se sine nye hundevalp.
Hr. Johansen, vent til du har sett rommet, sa jeg.
Det har ingenting med saken å gjøre, svarte han. Lykke er noe du kan bestemme deg for i forveien.
Om jeg liker rommet mitt eller ikke har ikke å gjøre med hvordan møblene er arrangert… det er hvordan jeg arrangerer mine tanker som teller.
Jeg har allerede bestemt meg for å like det.
Det er en beslutning jeg gjør hver morgen når jeg våkner.
Jeg har et valg; Jeg kan bruke dagen i sengen og tenke over vanskelighetene jeg har med de delene av kroppen min som ikke lenger fungerer, eller komme meg ut av sengen og være takknemlig for de delene som funker.
Hver dag er en gave, og så lenge jeg åpner mine øyne skal jeg fokusere på alle de lykkelige minnene jeg har lagret gjennom livet.
Høy alder er som en bank-konto.
Du kan heve goder fra det du har lagret.
Hvis jeg skal gi deg et råd, så må det være å sette inn mest mulig lykkelige minner på bank-kontoen din!
Takk for ditt bidrag som jeg kan fylle min konto med.
Jeg gjør massevis med innskudd fremdeles!
Dette er en historie jeg kan lese igjen og igjen, for jeg synes den er så utrolig bra♥
Til slutt disse “enkle” reglene for lykke;
1. Fri ditt hjerte fra hat.
2. Fri din tanke fra bekymringer.
3. Lev enkelt.
4. Gi mer.
5. Forvent mindre.
Be thankful for what you have; you’ll end up having more. If you concentrate on what you don’t have, you will never, ever have enough.
