Lykkeliten elsker jo traktorer, så denne var midt i blinken for han.
En kjempefin og god genser i flotte farger ♥
Opp gjennom årene har min mor strikket mange flotte gensere både til meg og barna, men jeg må ærlig innrømme at det er først nå de siste årene jeg virkelig har begynt å verdsette dem.
Det blir kanskje litt sånn når man vokser opp med en mor som er så flink med handarbeid?
Tidligere brydde jeg meg faktisk ikke stort om det hun strikket, men nå derimot er jeg så redd for det at jeg neten ikke bruker det av den grunn 🙂
Rar jeg?
I dag har vi nok en solskinnsdag, Spydeberg viser seg fra sin beste side og lykkeliten og jeg får besøk fra min/vår gode venninne fra Trysil, noe vi gleder oss veldig til ♥
I løpet av dagene hun er her kanskje dere får hilse på henne også 🙂
Med ønske om en herlig sommerdag til deg fra Engla♥
Denne kaken laget jeg også til bursdagen min forrige helg.
Gulerotkake er egentlig en av mine favoritter, men siden mottoet mitt er “dette har jeg aldri gjort før, så det kan jeg helt sikkert”, måtte jeg jo finne på noe nytt.
Resultatet ble altså en saftig og god krydderkake med ostekrem.
Enkel og rask å gjøre ♥
Oppskriften får du her:
2 egg
90 g brunt sukker
120 g lys sirup
90 g ekte smør
2,5 dl melk
250 g hvetemel
1/2 ts garam masala
2 ts malt ingefær
1 ts natron
Ostekrem:
100 g philadelfiaost
200 g melis
1 ss sitronsaft
Pisk egg og sukker til eggedosis
Ha smør og sirup i en kjele og varm opp til det har smeltet.
Tilsett melken og rør blandingen forsiktig inn i eggedosisen.
Bland mel, garam masala, ingefær og natror og sikt det inn.
Rør forsiktig med en slikkepott.
Hell røren i en rund kakeform/liten langpanne.
Stek kaken midt i ovnen på på 175 grader i ca 25 min.
Avkjøles på rist før ostekremen smøres på.
Til slutt rev jeg litt sitronskall og hadde på toppen
Med ønske om en fortsatt fin sommerdag til deg fra Engla ♥
Denne gangen har jeg lyst til å gi bort denne nydelige og unike engelen i bergkrystall og dekalen med teksten “Be an angel, practice random acts of kindness”
Neste lørdag lagde læreren en liste til hver eneste elev, hvor det sto hva de andre elever hadde sagt om personen.
På mandagen ga læreren hver enkelt av elevene hennes eller hans liste.
Etter kort tid smilte alle elevene. “Virkelig” hørte hun bli hvisket. “Jeg visste ikke, at jeg betød så mye for noen” og “Jeg visste ikke at de andre liker meg så mye”, var
de fleste kommentarer.
Ingen nevnte senere disse listene.
Hun visste ikke, om de viste frem eller diskuterte listene med sine foreldre, men det betød ikke noe.
Oppgaven hadde hatt den effekt, hun ønsket.
Elevene var tilfredse med seg selv og hverandre. Gruppen arbeidet videre.
Mange år senere, ble en av elevene drept i Vietnam, og læreren deltok i begravelsen.
Hun hadde aldri før sett en militærperson død i en kiste.
Han så fin og voksen ut også. Kirken var fyllt med vennene hans, og en etter en gikk de alle en siste gang forbi kisten.
Læreren var den siste, som velsignet den døde i kisten.
Når hun står der, kommer en av soldatene, som var med å bære kisten, bort til henne. “Var du Marks matematikklærer?”
Hun nikket “ja.”
Så sa han: “Mark snakket mye om deg”
Etter begravelsen deltok de fleste av Marks tidligere klassekamerater i en sammenkomst.
Marks mor og far var også der, helt tydelig ville de gjerne snakke med hans tidligere lærer.
“Vi vil gjerne vise deg noe” sa hans far, mens han tok lommeboken sin opp av lommen.
“De fant dette på Mark, da han ble drept.
Vi tenkte at du ville gjenkjenne dette”.
Mens han forsiktig brettet ut to papirstykker, papir som tydelig var blitt tapet sammen, pga. slitasje av de mange gangene, det hadde vært brettet sammen.
Læreren visste uten å se papiret, at det var det samme papiret, som hun hadde skrevet alle de fine ting, kameratene hadde sagt om Mark.
“Tusen takk fordi du gjorde dette” sa Marks mor. “Som du kan se, satte Mark det meget høyt.”
Alle Marks kamerater samles omkring henne, Charlie smilte skjevt og sa, “jeg har også fortsatt min liste, den ligger øverst på skrivebordet mitt hjemme.”
Chucks hustru tilføyde, “Chuck ba spesielt om, at dette ble limt inn i våres bryllupsalbum.”
“Jeg har også mitt, det er i min dagbok” sa Marilyn.
Så tok Vicky, en annen klassekamerat, fram sin lommebok og viste sin slitte liste frem for gruppen, og sa stolt.
“Jeg har det alltid med meg, jeg tror vi alle har gjemt på våres
liste.”
Da satte læreren seg endelig ned og gråt.
Hun gråt for Mark og for alle hans venner, som aldri ville se ham igjen.
Mange mennesker oppfører seg, som om de har glemt at livet en dag stopper. Ingen av oss vet, når denne dag kommer.
Så vær snill, fortell de mennesker du setter pris på og synes om, at de er spesielle og viktige. Fortell dem det, før det er for sent.