Du er sterk når du tar sorgen din og lærer den å smile. Du er modig når du overvinne frykten din og hjelpe andre å gjøre det samme. Du er lykkelig når du ser en blomst og føler takknemlighet over livet. Du er kjærlig når din egen smerte ikke blinder deg for andres smerte. Du er klok når du kjenner grensene for din egen visdom. Du er sann når du innrømmer det er tider du lurer deg selv. Du er i live når morgendagens håp betyr mer for deg enn gårsdagens tabbe. Du er i vekst når du vet hva du er, men ikke hva du skal bli. Du er fri når du tar kontroll over deg selv og ikke andre. Du er hederlig når du søker din ære ved å respektere andre. Du er sjenerøs når du kan gi tilbake søte ord du får. Du er ydmyk når du ikke vet hvor ydmyk du er. Du er omtenksom når du ser meg akkurat som jeg er, og behandler meg akkurat som du selv er. Du er barmhjertig når du tilgir andre de feil du fordømmer i deg selv. Du er vakker når du ikke trenger et speil til å fortelle deg det. Du er rik når du aldri trenger mer enn det du har. Du er hel, når du har fått fred med den du er
Ingenting er som å se et barn sove. Det er så fredfylt og vakkert.
Denne vakre babyen fant jeg igjen i en pappeske for noen dagen siden. En “rest” etter nettbutikken jeg drev for noen år siden.
Er den ikke skjønn?
Da lykkeliten kom til verden, var alle himlens stjerner tent. De blinket “lykke til på ferden”, som til en gammel, god bekjent! Og sommernatten var så stille, men både trær og blomster små, de stod og hvisket om den lille, som i sin lyse vugge lå.
Slik kom da lille Lykkeliten til et av verdens minste land. Og skjønte han va’kke store biten, så var han dog en liten mann! Han hadde mørke, brune øyne og håret var så svart som kull. Han lå og skrek det første døgnet, men han har store smilehull.
Han har så sterke, faste never, og slike silkebløte kinn, og i en silkeseng han lever, der har han også ranglen sin! Det er hans verden nå så lenge, det aller første år han har, og han vil ingen større trenge før han det første skrittet tar!
Til livets ære skjer et under i alle land hver dag som går, ja, i et hvert av de sekund, som men’skehetens klokker slår! Men ingen vet og ingen kjenner den vei ditt lille barn skal gå, og ingen vet hva skjebnen sender av lyse dager og av grå.
Men Lykkeliten kom til verden, og da var alle stjerner tent. Det lovet godt for fremtidsferden, det var et tegn av skjebnen sendt! Og sommernatten var så stille, men både trær og blomster små de stod og hvisket om den lille, som i sin lyse vugge lå.
En bonde hadde noen valper han måtte selge. Han malte et skilt som averterte 4 valper til salgs, og spikret det på enden av gjerdet sitt. Mens han spikret opp skiltet kjente han noe som nappet i overallen. Han så ned og inn i øynene på en liten gutt.
Unnskyld, sa gutten. Jeg vil kjøpe en av valpene dine.
Vel, sa bonden mens han tørket sin svette nakke. Disse valpene har flott premierte foreldre og koster veldig mange penger.
Gutten så ned et øyeblikk. Så gravde han dypt ned i lomma, og dro opp en håndfull av mynter og sa : Jeg har 39 cents. Er det nok til å ta en titt ?
Selvfølgelig, sa bonden, og gikk bortover mens han plystret. Kom, Dolly!, ropte han.
Ut av hundehuset kom Dolly løpende med fire hårete nøster hakk i hæl.
Den lille gutten presset ansiktet sitt mot nettinggjerdet og gjorde store øyne.
Mens valpene nærmet seg gjerdet fikk gutten se en bevegelse ved hundehuset som fanget hans interesse.
Sakte men sikkert stabbet det frem enda en pelsball, betydelig mindre enn de andre valpene.
Den gjorde sitt beste for å holde følge med de andre. Den vil jeg ha!, sa gutten mens han pekte ivrig på det lille nøstet.
Bonden satte seg på kne ved siden av gutten og sa: Gutt, du vil ikke ha den valpen. Han vil aldri bli i stand til å løpe og leke slik som de andre valpene.
Den lille gutten gikk et skritt bort fra gjerdet, han bøyde seg og begynte og dra opp det ene buksebeinet.
Da så bonden at gutten hadde stålskinner på hver side av leggen, som var festet til en spesiallagd sko.
Gutten kikket opp på bonden og sa :Du skjønner, jeg løper ikke så bra jeg heller, og han der vil trenge en som forstår.
Med tårer i øynene, bøyde bonden seg ned og plukket opp den lille valpen.
Forsiktig la han den i armene på den lille gutten. Hvor mye koster den ?, spurte den lille gutten.
Ingenting, svarte bonden. Ingen betaler for Kjærlighet…
Bildet er av vår kjære Susie, som rett og slett er 1,9 kilo ren kjærlighet ♥
Susie hadde også dårlige bein da vi fikk henne som omplasseringshund for seks år siden.
Hun hadde blitt knebet og ført ulovlig inn i landet. Men siden den forrige eieren hadde bekjente i mattilsynet, fikk hun sitte i karantene og har lovlige norske papirer nå. De første årene løp hun ofte rundt på bare tre bein, men etter som årene har gått ser vi mindre og mindre til det.
Fire lys brant på adventskransen. Det var helt stille, så stille at man kunne høre lysene snakke til hverandre.
Det første lyset sukket og sa: “Mitt navn er fred. Jeg skinner så klart, men menneskene vil ikke ha fred, de vil ikke ha meg.” Lyset ble mindre og mindre…Til slutt sluknet det helt.
Det andre lyset sa: “Mitt navn er tro. Men jeg er blitt overflødig. Menneskene vil ikke vite av Gud lenger. Det er meningsløst at jeg brenner.” så sluknet det andre lyset.
Bedrøvet og med lav stemme sa det tredje lyset: “Mitt navn er kjærlighet. Jeg eier ikke lenger kraften til å brenne. Menneskene overser meg. De ser bare seg selv og ikke andre rundt seg, som de skulle elske.” Så også det tredje lyset sluknet.
Et barn kom inn i rommet, så på lysene og sa med øynene fulle av tårer “Dere skal da lyse og ikke slukne,” .
Da hørtes plutselig stemmen til det fjerde lyset: “Vær ikke redd! Mitt navn er håp og lenge jeg brenner, kan vi tenne de andre lysene.”
Barnet fant frem en fyrstikk, og ved hjelp av håpets flamme tente hun alle de andre lysene igjen.
Med ønsker om en fredelig søndag til deg fra Engla
En eldre Kinesisk dame hadde to store krukker, begge hang på hver sin side av en stang, som hun bærte over nakken.
En av krukkene hadde en sprekk, mens den andre krukken var perfekt og alltid leverte en full porsjon vann. Etter en lang tur fra bekken til huset, var den lekke krukken bare halvfull.
I to år skjedde dette daglig, og kvinnen bar hjem bare en og en halv krukke med vann. Selfølgelig, den perfekte krukken var stolt av sitt resultat. Men, den stakkars lekke krukken var skamfull av sin egen prestasjon og ulykkelig over at den bare kunne gjøre halvparten av hva den var laget for å gjøre
Etter to år, med det den følte som en bitter feil, snakket den en dag til kvinnen nede ved bekken. “Jeg skjemmes over meg selv, fordi sprekken på min side gjør at vannet lekker ut hele veien tilbake til huset ditt”. Den gamle kvinnen smilte! “La du merke til at det er blomster på din side av stangen, men ingen på den andre siden ? “ “Det er fordi jeg alltid har visst om din lekasje, så jeg har plantet frø på din side av stien, og hver dag når vi går tilbake har du vannet dem. “
I to år har jeg kunnet plukke disse nydelige blomstrene for å dekorere bordet. Uten at du er akkurat slik du er, ville ikke disse skjønnhetene vært her for å utsmykke huset.”
Vi har alle våre unike “feil”…… Men det er “sprekkene” og “feilene” som hver av oss bærer- som gjør våre liv sammen så interssant og givende ♥
I dag er det 5 desember og da jeg gikk ut verandadøren fikk jeg øye på en forglemmegei som hadde sprengt seg opp mellom hellene.
Og da jeg tittet litt til fikk jeg også se at det blomstret stemorsblomster i kassen som jeg hadde urter i sommer, hmmm er det jeg som har missforstått noe, eller…?