En dag ba en lærer sine elever skrive navnene på sine medstudenter ned på et ark – de skulle sette av litt plass mellom hvert navn. 

Hun ba dem tenke på det beste de kunne si om hver eneste person, og skrive dette ned under den enkeltes navn. 

Det tok klassen resten av timen å fullføre oppgaven, og da de alle forlot rommet, leverte alle inn sin oppgave. 

Neste lørdag lagde læreren en liste til hver eneste elev, hvor det sto hva de andre elever hadde sagt om personen. 

På mandagen ga læreren hver enkelt av elevene hennes eller hans liste. 

Etter kort tid smilte alle elevene. “Virkelig” hørte hun bli hvisket. “Jeg visste ikke, at jeg betød så mye for noen” og “Jeg visste ikke at de andre liker meg så mye”, var

de fleste kommentarer. 

Ingen nevnte senere disse listene. 

Hun visste ikke, om de viste frem eller diskuterte listene med sine foreldre, men det betød ikke noe. 

Oppgaven hadde hatt den effekt, hun ønsket. 

Elevene var tilfredse med seg selv og hverandre. Gruppen arbeidet videre. 

 

Mange år senere, ble en av elevene drept i Vietnam, og læreren deltok i begravelsen. 

Hun hadde aldri før sett en militærperson død i en kiste. 

Han så fin og voksen ut også. Kirken var fyllt med vennene hans, og en etter en gikk de alle en siste gang forbi kisten. 

Læreren var den siste, som velsignet den døde i kisten. 

Når hun står der, kommer en av soldatene, som var med å bære kisten, bort til henne. “Var du Marks matematikklærer?” 

Hun nikket “ja.” 

Så sa han: “Mark snakket mye om deg” 

 

Etter begravelsen deltok de fleste av Marks tidligere klassekamerater i en sammenkomst.  

Marks mor og far var også der, helt tydelig ville de gjerne snakke med hans tidligere lærer. 

“Vi vil gjerne vise deg noe” sa hans far, mens han tok lommeboken sin opp av lommen. 

“De fant dette på Mark, da han ble drept. 

Vi tenkte at du ville gjenkjenne dette”. 

Mens han forsiktig brettet ut to papirstykker, papir som tydelig var blitt tapet sammen, pga. slitasje av de mange gangene, det hadde vært brettet sammen. 

Læreren visste uten å se papiret, at det var det samme papiret, som hun hadde skrevet alle de fine ting, kameratene hadde sagt om Mark. 

“Tusen takk fordi du gjorde dette” sa Marks mor. “Som du kan se, satte Mark det meget høyt.” 

 

Alle Marks kamerater samles omkring henne, Charlie smilte skjevt og sa, “jeg har også fortsatt min liste, den ligger øverst på skrivebordet mitt hjemme.” 

Chucks hustru tilføyde, “Chuck ba spesielt om, at dette ble limt inn i våres bryllupsalbum.” 

“Jeg har også mitt, det er i min dagbok” sa Marilyn. 

Så tok Vicky, en annen klassekamerat, fram sin lommebok og viste sin slitte liste frem for gruppen, og sa stolt. 

“Jeg har det alltid med meg, jeg tror vi alle har gjemt på våres 

liste.” 

 

Da satte læreren seg endelig ned og gråt. 

Hun gråt for Mark og for alle hans venner, som aldri ville se ham igjen. 

 

Mange mennesker oppfører seg, som om de har glemt at livet en dag stopper. Ingen av oss vet, når denne dag kommer.

Så vær snill, fortell de mennesker du setter pris på og synes om, at de er spesielle og viktige. Fortell dem det, før det er for sent. 

 

 

Husk, du høster, hva du sår.

Husk at du betyr noe for noen! 

 

 

Håper kvelden din blir god, deilig og spesiell..♥

 

Klem fra Engla♥